KICK OFF I PREMIER LEAGUE - HVEM VINNER?
Manchester United har holdt Premier League-trofeet i jerngrep de siste tre årene. Men med gullkalven på plass i Madrid, er spørsmålet selvfølgelig:
Kan United gå 700 millioner kroner i overskudd på transfers, og likevel vinne?
Jeg flyttet til England som fotballproff på slutten av 1988, og husker ennå Alex Ferguson med flakkende blikk, som på TV stadig måtte forklare nye nederlag.
"United vinner aldri noe tittel med han der", tenkte jeg.
Nå har jeg bommet på mye i mitt liv, men mer feil enn det har jeg neppe tatt.
Og Ferguson har også gjort det på "den rette måten". Han har bygget en unik prestasjonskultur, med en klar angrepsfilosofi i bunn. Han har hele tiden satt Laget først, men har også vist vilje og evne til å smelte inn individualister. Når egoismen har tatt overhånd hos spilleren, har det imidlertid vært bye, bye. Fellesskapet har alltid vært overordnet.
OK, det blir enkelt å fremstille det som "skotsk gruveby samhold og solidaritet" har fikset alt sammen. Ferguson har hatt penger å kjøpe for også. Og denne sommeren kanskje mer enn noen gang (selv om det ikke er lett å vite hva som egentlig foregår på styrerommet til United). Men finanskrisen, og en tøffere økonomisk hverdag, har gjort at transferaktiviteten hos toppklubbene generelt har vært moderat denne sommeren.
Med ett unntak, selvfølgelig.
Manchester City = økonomisk doping, sier noen.
Ganske så show, sier jeg.
Det er jo drit kjedelig at de samme fire klubbene skal ha monopol på å ligge øverst hver sabla sesong. Nå er det noen som lager vei i vellinga, og det kan jo bare gjøre det mer interessant.
Selvfølgelig er der ingen automatikk i at City skal blande seg i toppen allerede nå, men det blir jo gøy å se hva de gjør riktig og hva de gjør feil, og om de kan kjøpe suksess.
En ting har de gjort riktig allerede: De har ikke sparket Mark Hughes. Nye penger pleier å være ganske utålmodige, men at de etter forrige sesong valgte å si: "Han er rette mann for oss", ser jeg på som en styrke.
Men jeg tør nesten ikke tenke på fargen på nøtta til Ferguson, om nå City etter hvert greier å ta steget og bli best i by'n. Dette kan bli god underholdning!
Så the big 4 er blitt the big 5. Jeg sjekket oddsen for å vinne Premier League. Etter Manchester City på 14/1, fulgte Tottenham. Med 150/1.
Det sier vel det meste om klasseskillet blant toppklubbene i England.
Så la meg nøye meg med å si at jeg håper Tottenham kommer bedre ut fra startblokkene enn de har gjort de to siste sesongene. De kan jo ikke sparke manageren for tredje år på rad. Eller??
Så hvem vinner hele greia?
En avis spurte meg for noen dager siden, og for å være litt spenstig svarte jeg Liverpool.
20 minutter senere hørte jeg Alonso var solgt. Og treningskampene har vært sorgen. Selv om de slo Lyn...
Nei, det blir neppe denne sesongen heller.
Arsenal? Den unge gjengen blir vel stadig bedre, men med Touré og Adebayor borte, blir det for mye for forlangt at de skal helt til topps. Dette laget kan spille fotball fra en annen planet, men likevel tape kampen. Kanskje kan Hangeland gi litt stål i ryggraden, men jeg er redd at enda en sesong uten et trofé, så gidder ikke Fabregas mer, og stikker neste sommer.
Chelsea: Det som taler for dem, er først og fremst den fantastiske mengden kvalitetsspillere de har. Når det i tillegg er kvalitetsspillere som bør være rimelig sultne etter United-dominans noen sesonger, taler det til deres fordel. Det er liksom deres tur igjen.
Usikkerheten er Ancelotti. Det er uvanlig at trenere vinner serien første sesong. Ett seriemesterskap på åtte sesonger med AC Milan er jo heller ikke direkte imponerende.
Men etter å ha veid for og imot, lander jeg på følgende tips:
1 Chelsea
2 Manchester United
3 Liverpool
4 Manchester City
5 Arsenal
Men jeg regner selvsagt ikke med at du er enig. Hva tror du?
ORD PÅ FIRE BOKSTAVER, BEGYNNER PÅ H...
Det er lett å fordømme "Sønn av en hore"-ropene på Color Line Stadion søndag. Alle vettuge mennesker forstår at dette er fullstendig på trynet. Selv de Aalesund-supporterne som stemte i av full hals, ser vel nå at dette er langt under deres verdighet. For dette er jo supportere som virkelig har vært en berikelse for Tippeligaen. De har vært mange, de har vært trofaste, og de har vært livlige. Det passer dem ikke å bli assosiert med ondskap. Og det er faktisk det dette er.
Frode Olsen skrev en blogg om saken, og i Matchball Mandag utdypet han sine synspunkter. Og gikk i med begge beina. Som et eksempel på hva som er greit av tilrop, nevnte han "Homo". Altså - hore nei, homo ja. Jeg forsto vel straks at her blir det bråk. Frode lener seg på en slags logikk, og mener at det å være homo er en legning og en helt ok ting å være, og da er det mer et humorinnslag når folk roper om det. Mens hore altså er et valg, mer personlig, og derfor verre.
Uansett tror jeg ikke han egentlig hadde tenkt så mye over det. Og kanskje har og de siste par dagers bråk gjort Frode villig til å revurdere sitt syn. Selv har jeg har i noen sammenhenger tidligere vært med på å sette fokus på nettopp idrett og homohets. Derfor har jeg og dårlig samvittighet for at jeg ikke klarere markerte mitt standpunkt mandag. Men når vi har med Håvard Lilleheie, som (heldigvis) alltid har mye på hjertet, ti Matchballer vi skal gjennom, og en produsent som skriker i ørepluggen min at "NÅ MÅ VI VIDERE!!", da må vi altså videre.
Men etter at en jo har tatt et oppgjør med rasisme på fotballtribuner, bør homohets være neste punkt på lista. Det er ikke lenger sosialt akseptabelt å brøle "Jævla neger". Men "Jævla homo" er greit. Hvorfor? Slike tilrop er en belastning for homofile tilskuere, det er et utrolig dårlig signal å sende barn som er på kamp, og det må også gjøre det vanskelig for utøvere å stå fram som den de virkelig er. Nå er jo ikke dette bare en fotballgreie - på de fleste arbeidsplasser fortelles det vel av og til homovitser. Til og med homofile gjør jo det. Og vi skal vokte oss for at alt er nødt til å være 100 % politisk korrekt og kjedelig til enhver tid. Men dette går på en grunnleggende respekt for menneskeverd. At vi alle er like mye verdt. Alt som rokker ved dette prinsippet, er jeg ikke med på. Og selv om avsender av budskapet kan forsvare seg med at en ikke mener det sånn, hjelper det ingenting om det er slik mottaker oppfatter det.
Men det må selvjustis til. Supporterklubbene må si: Homohets er ikke vår greie. Og så må en ta tak i det når det glipper, til det faktisk sitter i ryggmargen på alle.
I en macho fotballkultur i England, var poofter et ord som satt løst når skjellsordene haglet. Men at det altså er mye verre der, og andre steder, er vel ikke relevant i forhold til hvordan vi vil ha det hos oss?
Den eneste i fotballmiljøet i England som jeg vet har kommet ut av skapet (bortsett fra Elton John...), er Justin Fashanu. Bror til den senere mer kjente Wimbledon-spilleren John. Da John fikk vite at broren hadde fortalt offentligheten om sin legning, ville han ikke lenger ha noe med ham å gjøre. Det sier en del om hans menneskesyn. Hans store skrekk var at noen skulle lese "Fashanu is gay", og tro det var ham det handlet om. Broren Justin hengte seg senere.
Men la meg nå også presisere, når det gjelder rop fra tribunen: Drittslenging og usakligheter hører hjemme på et fotballstadion. Folk betaler gode penger ikke bare for å heie på hjemmelaget, men også herse med bortelaget og dommertrioen. Det synes jeg de skal få fortsette med. På en dårlig kamp kan jo det være nesten hele moroa. Men hvor går grensen for hva som er akseptabelt? Rent konkret har jo rasisme blitt satt som en grense. Rasisme fra tribunen kan gjøre at hele klubben straffes. Og homohets mener jeg altså bør være i samme kategori.
Men hva så med tilropene i Ålesund søndag? Bør det få noen konsekvens for klubben? Ulike forslag har blitt lansert - identifiser og utesteng de som sang, tomme tribuner mot Sogndal, etc. Men hvordan i all verden skal en skille dem som sang fra dem som ikke sang? Og hvor ille var dette i forhold til hva andre lags supportere har prestert å lire av seg? Tricky questions. Jeg mener Aafk-gjengen akkurat nå har fått en solid nok smell. Fra hele fotball-Norge. Ros også til Kjetil Rekdal her. Der er nok av trenere som er redde for å komme på kant med fansen, og som kanskje ville gjemt seg bak et "jeg hørte ingenting", eller "jeg har fokus på det sportslige". Måten han uforbeholdent refset de involverte på, og unnskyldningene som jo har kommet etterpå, mener jeg holder. Noen gikk over en grense, og så er der en selvjustis som slår inn og sier ok, dette gjør vi ikke neste gang BHR kommer på besøk. Men han blir garantert buet på, og det får han faktisk tåle.
Det er umulig for NFF å ha ferdige skisserte straffereaksjoner for alle situasjoner. Men at de har mulighet til å reagere på ting som kommer fra tribunene - også det som ikke er direkte rasistisk - er bra. Der må være et ris bak speilet. De som går på kamp skal vite at stadion er en arena for å slippe ut glede, frustrasjon, skadefryd og blind patriotisme. Men der er grenser, også der. Det har noen av supporterne fått en påminnelse om i Ålesund. Så lærer en av det og går videre. Lykke til mot Sogndal.
MATCHBALL MANDAG - NEDRYKK
MATCHBALL MANDAG - AALESUND ELLER HAMKAM RETT NED?
Det meste er klart i årets Tippeliga. Stabæk er suveren vinner, Fredrikstad tar et imponerende sølv, og kampen om bronsen er det vel strengt tatt ikke så mange som får høy puls av. Da gjenstår bare ett virkelig drama. I en sesong der en skal være virkelig dårlig for å rykke ned, står både Aalesund og HamKam i fare for å få æren.
HamKam har ligget sist hele sesongen, men likevel er der ikke en kjeft (så vidt jeg har registrert) som har hevdet at trener Arne Erlandsen må gå. Det er faktisk ganske forfriskende. Det kan jo av og til virke som om der bare er to absolutte sannheter i fotball - dommeren er ræva og treneren må få sparken. Men Erlandsen har lov til å stulle med sitt, nederst på tabellen. Det sier en del om forventninger. De har vært små til Hamar-gjengen, mens de har vært høye til Brann, Viking, Vålerenga, Rosenborg og Lillestrøm. Når disse lagene ikke presterer, stjeler det den negative oppmerksomheten. Og noen nyter godt av det.
Og nå kan jo HamKam ta en Houdini. Slår de Molde, tror jeg det holder til kvalik. Ryker de da etterpå mot 4. laget i Alpakka-ligaen, får de skylde seg selv. Det vil være pinlig, det. Da tror jeg det faktisk er å foretrekke å rykke rett ned, uten mer om og men. Men måten Vålerenga i cupen til dels kjørte over Odd Grenland på i cupen, tilsier vel at det i utgangspunktet skal være en forskjell her. Uansett er jeg sikker på at Erlandsen og Skogheim omtrent sjekket siste kamp aller først, da de fikk terminlista i neven. Hvem skal vi muligens spile den siste, avgjørende kampen mot? Molde hjemme - det kunne vært mye verre!, var sannsynligvis reaksjonen. Og notorisk upålitelige Molde, bør være en motstander du kan slå om du må. Her gjelder det å mobilisere en kollektiv fysisk og mental energi som bare tvinger motstanderen i senk. Og det krever faktisk at en ikke tenker så mye på kampen disse dagene. Da jeg var ung forballspiller tenkte jeg keeperspill 24 timer i døgnet, og når kampen endelig kom var jeg utslitt. En må trene godt, slappe av, sove og spise godt, og få ut absolutt alt en har søndag kveld. For meg var det fascinerende å se engelske fotballspillere som var helt avslappet før kamp, tøyset og tullet, men etter oppvarmingen var det som å skru på en bryter. Da kom kampgløden som var helt unik, og jeg har bokstavelig talt sett spillere stå og skalle i garderobeveggen før vi gikk utpå. HamKam står for meg som et lag som kan greie å heve seg når de må, og nå må de. Mye pent spill på søndag? Nix. Men sannsynligvis tre poeng.
Kjetil Rekdal høvlet over Aalesund-laget sitt etter siste kamp. En anerkjent lederstil er jo å dra folk opp når de er nede, og dra dem litt ned når de er oppe. Rekdal valgte den andre varianten. Og der og da var det sannsynligvis riktig. Årets nest siste kamp, de kan faktisk unngå nedrykk der og da, men spiller aldeles forferdelig. Der er ikke engang innsats. Da kan en gi beskjed. Hadde kjeftinga fortsatt hele uka hadde jeg vært skeptisk, men allerede på spillermøtet dagen etter var tonen mer konstruktiv. Og dette har Aalesund faktisk i egne hender. Spørsmålet er jo hvor mye de kan heve seg på ei uke. Og ikke minst - hvor gode vil Lillestrøm være? Mitt tips er - for gode. Når en antatt toppklubb kjemper mot nedrykk, så kommer et element av skam inn i det. LSK's spillere har hatt en fæl sesong fotballmessig, og i tillegg har skammen der ligget der som et stort ullent spøkelse. Nå bor jeg i Stavanger, men syntes tydelig jeg hørte et lettelsens sukk som bredte seg helt fra Romerrike da de slo Rosenborg søndag. (Og hva med Magnus Myklebust? Uten scoring hele sesongen, og så slår han til med den perla. Det må jo bare bli Årets mål!) Nå vet en aldri hvordan ting hadde gått - om, og hvis. Det kan jo godt være laget hadde vunnet med Erland Johnsen som trener. Selv om Henning Berg ikke hadde kommet inn. Men jeg tror sjansen for at de skal vinne også mot Aalesund, er større med Henning. Rett og slett fordi det å gå inn i sesongen 2009 med 100 % uttelling, spilt to - vunnet to, vil bety mye for hele stemningen rundt klubben, og ikke minst spillernes tro på lederen sin. Etter at Ramos tok over Tottenham, og de vant ligacupen i vår, lå de i et fullstendig ingenmannsland på tabellen. De kunne nesten ikke bevege seg noe sted. Motivasjonen var kanskje fraværende, og det ble mange tap. Dette uthulet moralen, og de dro det med seg inn i denne sesongen. Etter åtte kamper var det ut med Ramos. Seier avler seier, og en ny Lillestrøm-triumf vil være god medisin for den klubben. Selv om det er mange måneder til neste kamp. Det tror jeg Henning ser, utdannet under en Alex Ferguson som har en klar oppfatning om hva som er akseptabel standard i sin klubb.
Lillestrøm slår Aalesund. Men vi blir ikke kvitt dem så lett. De er snart oppe igjen.


