Mine fem keeperhelter fra VM
De følgende keepere er ikke de beste som har spilt i VM. Men de har gjort et spesielt inntrykk på meg. Av helt forskjellige årsaker.
Det må selvsagt presiseres at disse målvaktene slapp å forholde seg til Jabulani - den nye VM-ballen som gjør det omtrent umulig å redde skudd....
MWAMBA KAZADI, ZAIRE - VM 74
Det første verdensmesterskapet jeg husker er Vest-Tyskland -74. Jeg var 11 år.
Før mesterskapet var jeg særlig fascinert av Afrikas representant, Zaire.
Ryktene sa at de trente kondisjon ved å løpe etter antiloper flere dager i strekk. De trente headinger med stein, og keeperen kunne hoppe over målet. Jeg hadde lyst til å være som Mwamba.
Det var første gang et Afrikansk land fra sør for Sahara var med, og det ble nok et minneverdig mesterskap for spillerne. Men på banen gikk det bare sånn passe.
Keeper Mwamba Kazadi opplevde å bli byttet ut, av sportslige årsaker, etter 20 minutter mot Jugoslavia. Da var stillingen 0-3. Keeperreserven måtte umiddelbart ta turen inn i nettet.
Det stoppet på 0-9.
Laget ble mest kjent for situasjonen der Mwepu Ilunga føk ut av muren og feide bort ballen da Brasil skulle ta frispark.
Etter at laget var slått ut, ble de stoppet i bussen som arrangørnasjonen hadde stilt til disposisjon. På vei sørover. Mot Zaire. En misforståelse gjorde at de trodde de hadde fått bussen.
Om Mwamba Kazadi satt bak rattet vet jeg ikke. Men han har for alltid en plass i hjertet mitt.
JAN JONGBLOED, NEDERLAND - VM 74
Nederland var det store laget i dette mesterskapet. For en nedtur da de røk mot den tyske gjengen i finalen.
Da Gerd Müller scoret 2-1 målet, glapp de udødelige ordene ut av den hollandske TV-kommentaren:
«De lurte oss, igjen!»
En liten referanse til 2. verdenskrig, der altså.
Ingen skal beskylde Hollands keeper Jan Jongbloed for å ha vært verdens beste. Når du debuterer på landslaget i -62, og får din neste kamp i -74, sier det kanskje litt.
Men det var et eller annet med ham, der han sto i knebeskytterne sine. Sånne gode, gamle, hvite knebeskytter, med tynne rader av polstring. Den type knebeskyttere som alle kule keepere sluttet med årtier før.
Bak superlaget sitt slapp han å slite ut polstringen. I hvert fall når han valgte varianten som da Müller scoret 2-1 målet, og han bare rolig betraktet skuddets vei mot nettet.
Knebeskytterne dukket opp igjen fire år senere også, i Argentina. Der Jongbloed spilte på et hollandsk lag som var en stolpetreff i det 90. minutt fra å bli verdensmestere. (Se under!)
UBALDO FILLOL, ARGENTINA - VM 78
VM handler blant annet om fascinasjonen av det som er litt annerledes, eksotisk, spennende. Derfor trenger et VM for meg lag som Ghana, Paraguay og Nord-Korea.
Og Sveits. (Tok du 'an?)
TV-bildene fra Argentina var fantastiske: Enorme menneskemengder, spektakulær fotball, flagg og papir. Enorme mengder papir - i lufta, utenfor banen, på banen.
Det virket nærmest forutbestemt at hjemmelaget skulle gå til topps. Nei, ikke fikset. Det har blitt nærmest en etablert sannhet at kampen mot Peru var kjøpt og betalt.
Argentina måtte vinne med fire mål. Det stoppet på 6-0. Men det laget var gode nok til å vinne med de sifrene!
Og en trenger bare å sjekke Sør-Amerika kvalikene til VM - slike resultat er ikke uvanlige.
Bakerst hos Argentina sto Ubaldo Fillol. Med nummer 5 på ryggen. Argentina kjørte nummerfordelingen alfabetisk (Osvaldo Ardiles var nummer 1 fire år senere).
Fillol var stilig. Han hadde svære hansker, og det så aldri ut som han bøyde fingrene. De lange fingrene hang alltid tungt ned langs lårene.
I tillegg hadde han en bra keeperegenskap: Han tok ofte ballen når den kom.
Argentina oste klasse, og Fillol trakk ikke ned helhetsinntrykket.
Det ble en veldig kontrast på keeperne i finalen:
Nerden Jongbloed, med knebeskytterne, i mål for Nederland.
Den kuleste gutten i klassen, Fillol, i mål for Argentina.
Det ble ingen revenge of the nerds denne gang.
RINAT DASAJEV, SOVJETUNIONEN - VM 82, -86, -90
Dasajev var en strålende keeper. Lang, atletisk, rolig. Han virket så sympatisk, nesten tander, der han sto. En fikk rett og slett lyst til å ta en kaffe med ham. Eller urtete. Prate litt om keeperspill, kanskje, eller meningen med livet.
Det var aldri noen utskjellinger og store fakter fra ham. Men han behersket alt i målet. Aktiv i feltet, god til å lese spillet, og til å stoppe skudd.
Du står ikke tre VM på rad for gigantlandet Sovjetunionen om du ikke kan faget ditt. Dasajev kunne mer enn det, og derfor er han en legende.
Men også legender må leve med å bli husket mer for skudd du slipper inn, enn for dem du redder. Marco van Bastens fantastiske scoring i EM -88 vil for alltid være det folk tenker på først når de hører Dasajevs navn.
JENS LEHMANN, TYSKLAND - VM 06
Jeg vet det, Gianluigi Buffon var enda bedre. Italieneren ble fortjent kåret til turneringens beste keeper.
Men dramaet rundt Tysklands keepervalg, og Lehmanns toppturnering, var for meg fascinerende.
Trener Jurgen Klinsmann gjorde det uhørte, å vrake ikonet og legenden Oliver Kahn fra laget. Bayern-kapteinen, den kanskje mest markante og respekterte spilleren i tysk fotball, skulle snytes for karrierehøydepunktet. Han skulle nedverdiges ved å tvinges til å se på festen. Gigantiske ego og tyske keepere kan gjerne nevnes i samme setning. Å forvente at Kahn skulle ta dette med et smil og en skuldertrekning, kunne en bare glemme.
Og treneren gjorde keepervalget klart på et så tidlig tidspunkt, at stormen virkelig fikk rast i Tyskland. Hele «Bayern München-mafiaen», en enorm maktfaktor i tysk fotball, mobiliserte. Men Sepp Maier fikk fyken som keepertrener på landslaget, og Klinsmann gjennomførte sin gigantgambling på Lehmann.
Det betalte seg.
Mesterskapet ble en nasjonal oppvåkning for hele nasjonen - for første gang siden 2. verdenskrig var det nå faktisk lov til å være stolt over å komme fra Tyskland.
Og bakerst på landslaget sto Lehmann strålende.
Mange husker lappen som Lehmann så på under straffekonkurransen mot Argentina, som psyket ut motstanderne.
Jeg husker best det som skjedde før straffene. Da Oliver Kahn gikk bort til Lehmann, konkurrenten han ikke hadde vekslet et ord med på mange måneder, la armen på skulderen hans og ønsket ham lykke til.
Da kjente jeg det langt inn i sjelen - der er håp for menneskeheten!
Permalink
Del med andreKICK OFF I PREMIER LEAGUE - HVEM VINNER?
Manchester United har holdt Premier League-trofeet i jerngrep de siste tre årene. Men med gullkalven på plass i Madrid, er spørsmålet selvfølgelig:
Kan United gå 700 millioner kroner i overskudd på transfers, og likevel vinne?
Jeg flyttet til England som fotballproff på slutten av 1988, og husker ennå Alex Ferguson med flakkende blikk, som på TV stadig måtte forklare nye nederlag.
"United vinner aldri noe tittel med han der", tenkte jeg.
Nå har jeg bommet på mye i mitt liv, men mer feil enn det har jeg neppe tatt.
Og Ferguson har også gjort det på "den rette måten". Han har bygget en unik prestasjonskultur, med en klar angrepsfilosofi i bunn. Han har hele tiden satt Laget først, men har også vist vilje og evne til å smelte inn individualister. Når egoismen har tatt overhånd hos spilleren, har det imidlertid vært bye, bye. Fellesskapet har alltid vært overordnet.
OK, det blir enkelt å fremstille det som "skotsk gruveby samhold og solidaritet" har fikset alt sammen. Ferguson har hatt penger å kjøpe for også. Og denne sommeren kanskje mer enn noen gang (selv om det ikke er lett å vite hva som egentlig foregår på styrerommet til United). Men finanskrisen, og en tøffere økonomisk hverdag, har gjort at transferaktiviteten hos toppklubbene generelt har vært moderat denne sommeren.
Med ett unntak, selvfølgelig.
Manchester City = økonomisk doping, sier noen.
Ganske så show, sier jeg.
Det er jo drit kjedelig at de samme fire klubbene skal ha monopol på å ligge øverst hver sabla sesong. Nå er det noen som lager vei i vellinga, og det kan jo bare gjøre det mer interessant.
Selvfølgelig er der ingen automatikk i at City skal blande seg i toppen allerede nå, men det blir jo gøy å se hva de gjør riktig og hva de gjør feil, og om de kan kjøpe suksess.
En ting har de gjort riktig allerede: De har ikke sparket Mark Hughes. Nye penger pleier å være ganske utålmodige, men at de etter forrige sesong valgte å si: "Han er rette mann for oss", ser jeg på som en styrke.
Men jeg tør nesten ikke tenke på fargen på nøtta til Ferguson, om nå City etter hvert greier å ta steget og bli best i by'n. Dette kan bli god underholdning!
Så the big 4 er blitt the big 5. Jeg sjekket oddsen for å vinne Premier League. Etter Manchester City på 14/1, fulgte Tottenham. Med 150/1.
Det sier vel det meste om klasseskillet blant toppklubbene i England.
Så la meg nøye meg med å si at jeg håper Tottenham kommer bedre ut fra startblokkene enn de har gjort de to siste sesongene. De kan jo ikke sparke manageren for tredje år på rad. Eller??
Så hvem vinner hele greia?
En avis spurte meg for noen dager siden, og for å være litt spenstig svarte jeg Liverpool.
20 minutter senere hørte jeg Alonso var solgt. Og treningskampene har vært sorgen. Selv om de slo Lyn...
Nei, det blir neppe denne sesongen heller.
Arsenal? Den unge gjengen blir vel stadig bedre, men med Touré og Adebayor borte, blir det for mye for forlangt at de skal helt til topps. Dette laget kan spille fotball fra en annen planet, men likevel tape kampen. Kanskje kan Hangeland gi litt stål i ryggraden, men jeg er redd at enda en sesong uten et trofé, så gidder ikke Fabregas mer, og stikker neste sommer.
Chelsea: Det som taler for dem, er først og fremst den fantastiske mengden kvalitetsspillere de har. Når det i tillegg er kvalitetsspillere som bør være rimelig sultne etter United-dominans noen sesonger, taler det til deres fordel. Det er liksom deres tur igjen.
Usikkerheten er Ancelotti. Det er uvanlig at trenere vinner serien første sesong. Ett seriemesterskap på åtte sesonger med AC Milan er jo heller ikke direkte imponerende.
Men etter å ha veid for og imot, lander jeg på følgende tips:
1 Chelsea
2 Manchester United
3 Liverpool
4 Manchester City
5 Arsenal
Men jeg regner selvsagt ikke med at du er enig. Hva tror du?
ORD PÅ FIRE BOKSTAVER, BEGYNNER PÅ H...
Det er lett å fordømme "Sønn av en hore"-ropene på Color Line Stadion søndag. Alle vettuge mennesker forstår at dette er fullstendig på trynet. Selv de Aalesund-supporterne som stemte i av full hals, ser vel nå at dette er langt under deres verdighet. For dette er jo supportere som virkelig har vært en berikelse for Tippeligaen. De har vært mange, de har vært trofaste, og de har vært livlige. Det passer dem ikke å bli assosiert med ondskap. Og det er faktisk det dette er.
Frode Olsen skrev en blogg om saken, og i Matchball Mandag utdypet han sine synspunkter. Og gikk i med begge beina. Som et eksempel på hva som er greit av tilrop, nevnte han "Homo". Altså - hore nei, homo ja. Jeg forsto vel straks at her blir det bråk. Frode lener seg på en slags logikk, og mener at det å være homo er en legning og en helt ok ting å være, og da er det mer et humorinnslag når folk roper om det. Mens hore altså er et valg, mer personlig, og derfor verre.
Uansett tror jeg ikke han egentlig hadde tenkt så mye over det. Og kanskje har og de siste par dagers bråk gjort Frode villig til å revurdere sitt syn. Selv har jeg har i noen sammenhenger tidligere vært med på å sette fokus på nettopp idrett og homohets. Derfor har jeg og dårlig samvittighet for at jeg ikke klarere markerte mitt standpunkt mandag. Men når vi har med Håvard Lilleheie, som (heldigvis) alltid har mye på hjertet, ti Matchballer vi skal gjennom, og en produsent som skriker i ørepluggen min at "NÅ MÅ VI VIDERE!!", da må vi altså videre.
Men etter at en jo har tatt et oppgjør med rasisme på fotballtribuner, bør homohets være neste punkt på lista. Det er ikke lenger sosialt akseptabelt å brøle "Jævla neger". Men "Jævla homo" er greit. Hvorfor? Slike tilrop er en belastning for homofile tilskuere, det er et utrolig dårlig signal å sende barn som er på kamp, og det må også gjøre det vanskelig for utøvere å stå fram som den de virkelig er. Nå er jo ikke dette bare en fotballgreie - på de fleste arbeidsplasser fortelles det vel av og til homovitser. Til og med homofile gjør jo det. Og vi skal vokte oss for at alt er nødt til å være 100 % politisk korrekt og kjedelig til enhver tid. Men dette går på en grunnleggende respekt for menneskeverd. At vi alle er like mye verdt. Alt som rokker ved dette prinsippet, er jeg ikke med på. Og selv om avsender av budskapet kan forsvare seg med at en ikke mener det sånn, hjelper det ingenting om det er slik mottaker oppfatter det.
Men det må selvjustis til. Supporterklubbene må si: Homohets er ikke vår greie. Og så må en ta tak i det når det glipper, til det faktisk sitter i ryggmargen på alle.
I en macho fotballkultur i England, var poofter et ord som satt løst når skjellsordene haglet. Men at det altså er mye verre der, og andre steder, er vel ikke relevant i forhold til hvordan vi vil ha det hos oss?
Den eneste i fotballmiljøet i England som jeg vet har kommet ut av skapet (bortsett fra Elton John...), er Justin Fashanu. Bror til den senere mer kjente Wimbledon-spilleren John. Da John fikk vite at broren hadde fortalt offentligheten om sin legning, ville han ikke lenger ha noe med ham å gjøre. Det sier en del om hans menneskesyn. Hans store skrekk var at noen skulle lese "Fashanu is gay", og tro det var ham det handlet om. Broren Justin hengte seg senere.
Men la meg nå også presisere, når det gjelder rop fra tribunen: Drittslenging og usakligheter hører hjemme på et fotballstadion. Folk betaler gode penger ikke bare for å heie på hjemmelaget, men også herse med bortelaget og dommertrioen. Det synes jeg de skal få fortsette med. På en dårlig kamp kan jo det være nesten hele moroa. Men hvor går grensen for hva som er akseptabelt? Rent konkret har jo rasisme blitt satt som en grense. Rasisme fra tribunen kan gjøre at hele klubben straffes. Og homohets mener jeg altså bør være i samme kategori.
Men hva så med tilropene i Ålesund søndag? Bør det få noen konsekvens for klubben? Ulike forslag har blitt lansert - identifiser og utesteng de som sang, tomme tribuner mot Sogndal, etc. Men hvordan i all verden skal en skille dem som sang fra dem som ikke sang? Og hvor ille var dette i forhold til hva andre lags supportere har prestert å lire av seg? Tricky questions. Jeg mener Aafk-gjengen akkurat nå har fått en solid nok smell. Fra hele fotball-Norge. Ros også til Kjetil Rekdal her. Der er nok av trenere som er redde for å komme på kant med fansen, og som kanskje ville gjemt seg bak et "jeg hørte ingenting", eller "jeg har fokus på det sportslige". Måten han uforbeholdent refset de involverte på, og unnskyldningene som jo har kommet etterpå, mener jeg holder. Noen gikk over en grense, og så er der en selvjustis som slår inn og sier ok, dette gjør vi ikke neste gang BHR kommer på besøk. Men han blir garantert buet på, og det får han faktisk tåle.
Det er umulig for NFF å ha ferdige skisserte straffereaksjoner for alle situasjoner. Men at de har mulighet til å reagere på ting som kommer fra tribunene - også det som ikke er direkte rasistisk - er bra. Der må være et ris bak speilet. De som går på kamp skal vite at stadion er en arena for å slippe ut glede, frustrasjon, skadefryd og blind patriotisme. Men der er grenser, også der. Det har noen av supporterne fått en påminnelse om i Ålesund. Så lærer en av det og går videre. Lykke til mot Sogndal.
MATCHBALL MANDAG - NEDRYKK
1
MATCHBALL MANDAG - TRENERE KOMMER OG GÅR
MATCHBALL MANDAG - STABÆK SUPERLAG
MATCHBALL MANDAG - MARTIN ANDRESENS VÅLERENGA-PROSJEKT
1
Dommerne - igjen...
2
MATCHBALL MANDAG - UTBLÅSNINGER PÅ BANEN
1
MATCHBALL MANDAG - THOMAS MYHRE
1
MATCHBALL MANDAG - NEDSKALLING AV BARSOM
3
- Martin har nok å styre med
MATCHBALL MANDAG - LIVERPOOL I NORGE!
3
Matchball mandag - tynt med nordmenn i Premier League...
Ny tro på menneskeheten
EM - et fantastisk mesterskap så langt
2
